I dugnadens ånd.

Lørdag var det dugnad i borettslaget til Christian.
Det var mennesker i utslitte bimullsgensre,
joggebukser, turbukser, utslitte dongeribukser.

Det var vindstille og varmt.
Jeg og Christian skulle fordele jord utover en plass som trengte jord.
Christian spadde, jeg raket. Eller rev, eller, det man gjør når man bruker rive.
Alle var i godt humør.
Vi brukte kroppen vår til noe konstruktivt.
Og vi kjente det.
I armer og rygg.
Det var kjekt.
Sammen gjorde vi gården finere.

Jeg har ikke tenkt så mye over dugnader før.
Ikke i positiv forstand i alle fall.
Men det er kjekt.
Jeg smilte og lo.
Og det gjorde alle rundt meg også.
Det var godt å kjenne på kroppen at jeg jobbet.
Det var kjekt å gjøre noe sammen.

Og så vant Christian en vinflaske.
Hurra.

Dugnad altså.
Om du får muligheten, ta deg en tur. Har ikke gården din det, så kanskje det finnes en hos naboen.

Å leve livet langsomt

Jeg leser en bok om å leve livet langsomt.
Jeg tror jeg trenger den.
Jeg tror jeg trenger å øve meg.

Det er så mye jeg gjerne skulle gjort. Så mange jeg gjerne skulle sett.
Det rekker jeg jo ikke om jeg skal leve langsomt.
Men når jeg gjør så mye at jeg nesten ikke husker hva jeg gjorde da jeg stod opp
når jeg prøver å tenke etter når jeg legger meg.
Er det en bra ting.
Kanskje jeg skulle gjort én ting om dagen.

I dag har jeg (etter å ha hatt 4 ulike avtaler)
sittet alene på rommet mitt.
Hørt på musikk.
Ikke gjort så mye annet.
Og det har vært veldig deilig.
En dag snart skal jeg sitte på rommet mitt.
uten å høre på musikk.
Og ikke gjøre så mye annet.
Gradvis lærer jeg meg å leve livet langsomt.
Være der jeg er.
uten å tenke på alle stedene jeg burde vært.


I helgen har jeg levd livet langsomt i høyt tempo.
Bakpå en motorsykkelen til denne kjekke, unge mannen.






Og spist kylling på Nesoddtangen,
Det var herlig.




Jeg har lært at motorsyklister hilser på hverandre. Kjekt.
De hilser ikke på folk som kjører moped.
Jeg har fått bekreftet min farmors utsagn om at jeg er spiss i rompa.
Den er ikke så god å sitte på uten å skifte stilling ganske ofte.
Men det er i grunn bare meg det går utover.
Det går greit.

Jeg undrer med på...

....om en by ville blitt glad om jeg gav dem en port (henviser til kommentar til forrige innlegg)?
Og kan en by bli glad? Om den blir det, er det da bystyret elller alle innbyggerne som blir glade?
Ville du blitt glad om jeg gav deg en port?

Gjenopplivning

Nå skal det blåses liv i Moskwas hjørne. Jeg har sagt det før. Men våger meg til å si det igjen.

Hvorfor akkurat i dag? kan du spørre deg med et undrende blikk og en mest sannsynlig noe likegyldig tone. Om man bruker tonefall når man spør seg selv.

Og jeg skal si deg det, jeg. Hvorfor akkurat i dag. Hvorfor akkurat nå, 14.4.2008 klokken 10.19. Jo, grunnen er den at det er mandag. Jeg har vært lys våken siden klokken 7. Jeg har studiedag. Og for ti minutter siden ble jeg ferdig med alt jeg skulle har gjort i dag. Utenom å gå på jobb. Men det er lenge til. En halv eveighet. Sett i en trykers perspektiv (tyrkere har ikke helt perspektiv på tid).

En annen grunn er vel kanskje også litt at jeg har litt lyst å få sagt at jeg har vært i Tyrkia. Og hatt det veldig fint. Jeg har fått mitt første stempel i passet. Og ja, jeg har lyst at folk skal vite det. Jeg synes at dette, mitt første blogginnlegg på lenge,lenge, skal omhandle min og min kjæres tur til Tyrkia.

Noen tanker jeg gjorde meg på turen:

* jeg liker rutine. Jeg liker dager der jeg gjør det samme. Spenningen ligger i rutinens variasjoner. Så klart liker jeg at det av og til skjer uventede ting. Et friskt pust i hverdagen. Men jeg er et hverdagsmenneske. "kvardagskristen vil eg vara".

* Tyrkere liker å rope etter folk. Det de roper er ord som gjør at det er deg de roper til. I mitt tilfelle var det ord som "Nona" fordi jeg bodde på Nona hotell, "norvegia" eventuelt "russian?", eller "icecream" fordi jeg og Christian en dag gikk opp gaten og spiste is. Kanskje gjør slike navn det lettere å leve i nuet. Kallenavnet er knyttet til det du gjør der og da, ikke et navn man har hele livet, selv om man forandrer seg i umåtelig stor grad fra man er ett år til man er 40 (og også videre til man dør....).

* Tyrkisk mat er veldig godt. De lager ballongbrød. Stas. Og så får man gratis eplete etter maten.

* Det er utrolig lett å finne fordommer om chartrerturister. Selv om jeg var en selv.

* Det er utrolig fint å dra på tur med kjæresten min.

*Jeg er utrolig dårlig til å prute på ting. I alle fall de jeg har lyst på. De jeg ikke er så gira på går greit, for da klarer jeg å spille uinteressert. Fordi jeg er det. Det er vel i grunn ikke et spill.





Noen spørsmål jeg har etter turen, og som jeg blir umåtlelig glad for om noen kan svare på:

* Hvem var Hadrian og hvorfor hadde han en mur?
* Hva betyr "döner", som i "döner kebab"
* Hvilke mindre alvorlige skader hos barn kan gi korte opphold på sykehus
* Har du det fint?